I sommer har Aftenposten hatt en intervjuserie der de stiller mer eller mindre aktuelle mennesker et likt sett med spørsmål. Hva tilfeldige mennesker mener om dette og hint, er som regel totalt uinteressant, men ett av spørsmålene har fanget min interese: "Bør vi ha søndagsåpne butikker"?
For det første forstår jeg ikke helt hvem disse "vi" er. Har alle intervjuobjektene sammen med Aftenposten en butikkjede eller to i porteføljen sin? Nei, svaret ligger nok heller i at Aftenposten i sin spørsmålsstilling viser at avisen ser på oss som tilfeldigvis bor innenfor den usynlige og tilfeldige streken som anses som Norges grense som en eller annen form for hivemind, som Zerg i Starcraft, eller kanskje som "arbeiderklassen" eller befolkningen i det gamle Sovjetunionen? En person kan jobbe ræva av seg og investere tid og penger for å få en butikk i gang, og for å holde den gående, men så er det plutselig "vi" som har denne butikken, søndagsåpen eller ikke. Kollekivisme, kommunisme.
Som regel stopper kollektivismen med Aftenpostens zergisme. Når det mer eller mindre aktuelle intervjuobjektet får ordet og svarer på spørsmålet, ender svaret som regel opp med å blottstille intervjuobjektets egoisme. Uansett om intervjuobjektet er positivt eller negativt innstilt til at "vi" skal ha søndagsåpne butikker, tar de fleste intervjuobjektene utgangspunkt i sitt eget behov og sine egne preferanser. "Jeg behøver ikke å handle på søndager", "Jeg synes alle skal ha fri på søndagene" og "Jeg har behov for søndagsåpne butikker, derfor bør de være åpne".
Men det som virkelig er interessant, er at de eneste intervjuobjektene som ikke viser fram en slik egoistisk holdning, er de som er politisk høyrevridde. Disse intervjuobjektene svarer gjerne at åpningstidene til en butikk kun bør være butikkeierens business, et spørsmål om tilbud og ettespørsel.
Og jeg får flere og flere beviser for min hypotese som sier at venstreorienterte mennesker er noen av de verste egoistene av oss alle. De bare pakker inn sin egoisme i festtaleord som fellesskap, spleiselag og solidaritet, mens de kjemper med nebb og klør for å kontrollere alle andres liv, og å få alle til å passe inn i malen for hvordan de selv mener at folk skal være og leve. Er det det som er denne "solidariteten" alle er så begeistret for?