Jeg interesserer meg tynt lite for TV-debatter under valgkampen. Grunnen til det er enkel; disse debattenes deltakeres eneste formål er å opptre slik at mange nok stemmer på deres kandidater slik at de kommer i posisjon. For å oppnå dette benytter de seg av et utall av forskjellige hersketeknikker, og legger fram vidt forskjellige fortolkninger av virkeligheten.
Ved en tilfeldighet dumpet jeg over en debatt om eldreomsorg, hvor Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen (mener jeg) beviste mitt poeng.
Halvorsen insisterte på at FrP i byråd i Oslo har ført til færre sykehjemsplasser, Hagen insisterte på at det har ført til flere. Og det var det.
Problemet er bare det at det faktisk eksisterer en objektiv virkelighet hvor antallet sykehjemsplasser i Oslo enten har gått opp eller ned. Antallet kan ikke gå både opp og ned, det er ikke mulig om man ikke bruker psykedeliske stoffer mens man studerer tallene.
Det er blant annet dette som gjør at såpass mange velgere føler at det norske politiske systeme ikke er relevant for dem.
Hva som skjer da synliggjøres i denne grafen fra Statistisk Sentralbyrå som viser prosentandelen av folket som er medlem av et politisk parti. Andelen har blitt omtrent halvert de siste 20 årene:
Her ser vi SSBs graf over valgdeltakelsen fra 1945-2001. Man skal være rimelig tjukk i skallen for å ikke se den nedadgående trenden, spesielt for kommunestyrevalget.
Når bare ca. 60% av de stemmeberettigede føler at det politiske teateret er relevant nok for dem til at de skal delta i skuespillet er det et klart signal til både politikerne og oss alle om én eneste ting:
Folket SELV må bemyndiges! Vi må få den makten over våre egne liv, egen økonomi, egne beslutninger og egen framtid som nå er reservert for en liten gruppe mennesker som ikke har en dritt med oss å gjøre, og som ikke må stå til ansvar for oss på noen som helst måte!