Det rare med ytringsfrihet er at det er en enten eller-situasjon. Enten så har man ytringsfrihet, eller så har man det ikke. Ytringsfriheten er ikke der for å beskytte politisk korrekte ytringer ytret på et dertil "passende" sted. Tvert i mot, den er der for å beskytte kjetterne, de vi ikke vil sammenligne oss med, de som sier ting som gir oss en uggen følelse i magen eller fornærmer oss på det groveste, og det til og med på de mest upassende steder.
Ytringsfriheten i Norge fikk seg et gedigent slag den 17. mai, et slag som til og med de som har stått mest på ytringsfrihetens barrikader i forbindelse med f.eks. Muhammedkarikaturene, har forbigått i total stillhet.
17 mai tuslet to rimelig kristne predikanter rundt ved barnetoget med store plakater der de forutså ild og svovel i oss synderes nære framtid. I stedet for å ignorere disse tullebukkene og heller bry seg med sine egne saker valgte noen "upstanding citizens" å ta saken i egne hender, og gå til voldelig angrep mot de to som ytret seg fredelig. Politiet kom til, og kom fram til at det var OFRENE for aggresjon som utgjorde et ordensproblem, og arresterte dermed predikantene. Siden fikk de enorme bøter i fleisen fra den fantastiske, frie, ytringselskende norske staten.
Vil vi leve i et slikt samfunn? Vil vi leve i et samfunn der kun de som mener de "rette" tingene skal få lov til å ytre sine meninger? Eller vil vi leve i et samfunn der folk er frie, frie til å tenke, frie til å ytre seg?
Jeg vet hvilket jeg vil ha, hvordan er det med dere?
