I det siste har det vært masse snakk om grådighet, og både Hydrodignitærer og Oslos ordfører har blitt sablet ned av en mer eller mindre samlet presse og opinion for sin forferdelige grådighet. Men hva er egentlig grådighet, og hvorfor er denne egenskapen så fæl?
Vi er alle grådige, og det har vi alle vært i alle tider. Grådighet er ikke annet enn et ønske om å maksimere produksjonsoverskuddet og minimere arbeidet. Det var grådighet som gjorde at sankerne begynte å jakte. Det var grådighet som gjorde at jeger- og sankersamfunnene begynte å dyrke jorda. Det var grådighet som gjorde den industrielle revolusjon mulig, og det er grådighet som er grunnlaget for at "arbeiderklassen" organiserer seg, stifter fagforeninger, forhandler sin lønn som en samlet gruppe og streiker om de ikke får det slik de vil. Grådighet er en betingelse for vår moderne verden, jeg hadde aldri sittet og skrevet dette innlegget på en PC om det ikke var for grådighet i alle mulige forskjellige ledd, ei heller hadde jeg hatt fryseren full av billig kjøtt kjøpt i Sverige.
Det var grådighet som gjorde at markedsliberalismen utviklet seg. Alle deltakere i alle ledd av produksjonen er grådige, og det er det som gjør at dette økonomiske systemet har vist seg så uovertruffent vellykket. Leverandørene av produkter og tjenester er grådige, og søker å få den høyeste prisen for sine produkter som forbrukerne er villige til å betale. Forbrukerne på sin side søker å få så billige produkter som mulig, slik at de strekker deres kjøpekraft så langt som mulig. Om en leverandør blir for grådig og tar for høye priser betyr det at forbrukerne straffer vedkommende ved å styre unna vedkommendes produkter. Dette gir også en åpning for at andre, gjerne mindre og mer dynamiske organisasjoner kan starte konkurrerende produksjon, og dermed stjele kunder. Dette fører til at det markedsliberalistiske system er selvregulerende, en mekanisme som ofte kalles "markedets usynlige hånd".
Og en avgjørende forutsetning for at dette er mulig er grådighet i alle ledd av produksjonskjeden.
Grådighet innenfor en frivillig utveksling av varer og tjenester er en glimrende organisering. Men grådighet har også sin mørke side, og det er grådigheten som tilfredsstilles ved hjelp av tvangsmidler. Når tvang initieres forrykkes balansen i markedet. En organisasjon som besitter en voldsmakt som overgår dens konkurrenter kan ta den prisen for varer og tjenester den vil, for den utrydder konkurransen, og dermed forbrukernes valgfrihet, ved hjelp av vold. Et glimrende eksempel på dette er narkotikamarkedet. Leddene narkotikamarkedets produksjonskjede reguleres ved hjelp av voldsmakt. Konkurranse skjer ikke ved hjelp av bedre tilbud når det kommer til tilgjengelighet, pris og kvalitet som i det hvite markedet, konkurransen skjer ved at den som besitter mest voldsmakt driver sine konkurrenter ut av markedet, en kontinuerlig krig som koster mange livet hvert år.
Et annet eksempel på voldsassistert grådighet er stat og kommunes skatter og avgifter. Stat og kommune, ved deres byråkrater og politisk foresatte, er grådige og maksimerer inntektene ved hjelp av skatt- og avgiftsvedtak. Disse pengene tas inn for å drive det innebakte byråkratiet, og også å drive tjenester innefor visse sektorer som militært forsvar (og angrep;), sivil beskyttelsesvirksomhet, vei, omsorgstjenester. Akkurat som i narkotikaindustrien blir all konkurranse fjernet ved hjelp av voldsmakt.
Det offentliges grådighet fører til at pengene som folk tjener på forskjellig vis blir beskattet så mye som mulig. Et firma betaler skatt av sitt overskudd. Om deler av overskuddet blir tatt ut i utbytte blir disse pengene beskattet enda en gang. Så blir pengene som allerede har blitt beskattet to ganger beskattet enda flere ganger gjennom formueskatt og forbruksskatt. Enkelte steder blir pengene dertil beskattet med eiendomsskatt. Heller ikke den vanlige mann og kvinne i gata slipper unna denne flerfoldige beskatningen. Allerede før du ser snurten av din lønn er det betalt arbeidsgiverskatt på 14%. Så betaler du din inntektsskatt. Deretter blir ditt forbruk beskattet. Så blir din formue, og kanskje til og med den eiendommen du har kjøpt for din allerede mange ganger beskattede inntekt beskattet.
Pengene som inndras ved tvang går med til å levere tjenester til de betvungne. Men der vi i det frie markedet kan velge i et mylder av varer og tjenester som passer et hvilket som helst behov, og en hvilken som helst kjøpekraft, kan vi i det betvungne markedet kun velge mellom tjenester fra én leverandør; din lokale skatteoppkrever. I samme by hvor du kan kjøpe en bil på dagen må du stå i opptil to år i sykehuskø. I den samme by hvor du kan kjøpe et brød kl. 05:36, blir pleietrengende eldre sittende hjemme uten å klare seg selv fordi det ikke er sykehjemsplasser tilgjengelig. De som tvinger folk med voldsmakt til å kjøpe deres produkter og tjenester har ingen konkurrenter, ingen usynlig hånd som regulerer hvilke produkter og tjenester de leverer. Det er et selgers marked, et marked der selgeren har all makt og forbrukeren ingen makt overhodet.
Vold og tvang er umoralsk, det er de fleste enige om. Det er et voldelig grådighetssystem Oslos ordfører Per Ditlef Simonsen har forbrutt seg mot. Han har begått økonomisk selvforsvar mot en stat som uten noen form for samtykke og ved hjelp av vold tar penger fra oss, for så å påtvinge oss offentlige tjenester hinsides vår egen kontroll. Og dette skjedde til og med før han ble ordfører i Oslo. Alle kan bruke denne saken for hva den er verdt i politiske sølvpenger, men før man tar ordet "grådighet" i sin munn bør man ha tenkt godt og grundig gjennom hva egenskapen grådighet egentlig er, og hvilken plass den har i vårt samfunn.