Maktfordelingsprinsippet, prinsippet om at samfunnets makt er fordelt på tre uavhengige institusjoner, skal være en garantist mot korrupsjon blant de enkelte institusjoner og makthaverne. Voktere vokter vokterne, og vokternes voktere skal vokte vokterne igjen.
Dette er et vidunderlig system, i alle fall på papiret og i intensjonen. Men fungerer virkelig dette systemet slik det skal?
Dog of Evil Doom er veldig lojal mot meg og Fru Evil Doom. Grunnen til det er enkel; det er vi som mater den. Blir vi borte tar det ca. to sekunder før vi er glemt, og en ny matehånd er tatt inn i varmen. Vokterne som vokter vokternes voktere er litt som Dog of Evil Doom. De er lojale mot hendene som mater dem. Og hvem er egentlig hendene som mater dem?
Den lovgivende myndighet mater både utøvende myndighet og dømmende myndighet. Og den dømmende myndighet er det lydige voldsapparat som sørger for at maten til det selv samt de andre vokterne kommer fram til matfatet.
Den eneste som ikke har noe å hente i dette clusterfucket av et maktkamufleringsprinsipp er individet. For individet, det vil si oss alle sammen, står helt uten noen som helst makt og myndighet overfor verken lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet.
Og sjokkerende nok: Hvor tas maten de spiser for å kunne "vokte" hverandre fra? Ut av individets lommer.