Når folk finner ut at jeg er anarkist, og dermed ikke vil ha noen stat, kommer de som regel med den samme protesten: Et samfunn uten stat vil være et samfunn der alle kjemper mot alle.
Det ville det selvfølgelig ikke bli. Det er heller NÅ vi lever i et samfunn der alle kjemper mot alle. Nå har vi nemlig en stat med et voldsmonopol med rett til å kontrollere alle sider ved alle menneskers liv, med påbud, forbud, reguleringer og så videre. Den som klarer å skaffe seg kontroll over staten, vil skaffe seg kontroll over alle andre. Dermed blir kampen om kontroll en kamp, der alle kjemper mot alle.
Et glimrende eksempel dukker opp hvert år rundt nyttårsaften. Mange kjæledyreiere som ikke har tatt ansvar for dyrene og gitt dem god skuddtrening, ønsker å totalforby fyrverkeri fordi dyrene deres blir redd. De har altså et særbehov, og ønsker å bruke statens voldsmonopol for å regulere alle andres liv av hensyn til dette særbehovet.
Samtidig sitter det en bunke folk rundt omkring som ønsker å totalforby hundehold. Dette kan være folk som er sterkt allergiske og har problemer med at hunder får bli med på kollektive transportmidler, eller folk som er veldig redde for hunder og får hetta hvis en glad, løs hund kommer løpende mot dem for å hilse. Mange av disse liker kanskje til og med fyrverkeri.
Disse to gruppene har motstridende interesser. I et samfunn der det ikke finnes noen stat med voldsmonopol som kan regulere den enkeltes liv, blir disse to gruppene nødt til å sameksistere. Allergikerne må forberede seg på bussturer der det kan være hunder ved å få på en haug med antihistaminer. Hundeeiere må gi hundene sine skuddtrening, og ellers finne på andre virkemidler for å gjøre romjul og nyttårsaften bedre for dyra. Eventuelt kan det frie markedet komme med løsninger på sameksistensproblemene, som at ett busseselskap nekter å ta med kjæledyr på bussene, mens andre ikke gjøre det.
I et samfunn med en stat med voldsmonopol som kan regulere den enkeltes liv, derimot, er det alle mot alle. Hvem av disse gruppene kan lobbyere regulererne best? Hvem av dem har sterkest organisasjoner i ryggen, organisasjoner med ressurser nok til å påvirke?
Et annet glimrende eksempel nå nylig, var da forslaget til ny barnelov ble lagt fram i sommer, med tiltak som at hovedforeldre må spørre sin eks om tillatelse til å flytte til en annen del av landet. Dette angikk to grupper som kjempet på hver sin side i denne saken. Aleneforeldreforeningen kjempet mot loven, og hevdet at det de kjempet for var den løse størrelsen "det beste for barna". Foreningen 2 foreldre kjempet for denne loven, de hevdet også at det de kjempet for var "det beste for barna".
Det som EGENTLIG var deres agendaer, var selvfølgelig særinteressene til medlemmene av de to gruppene. Aleneforeldreforeningens medlemmers interesser var at loven ikke ble vedtatt, da det ville gjøre flytteprosessen vanskeligere for foreningens medlemmer. Foreningen 2 foreldre derimot, var foreningen til eksene, foreldrene som ikke er hovedforeldre. For dem ville denne loven bety at de fikk mer å si om hvor barna deres skulle bo.
To grupper med motstridende interesser, som begge hevder at det de kjemper for er "det beste for barna". Men egentlig deltok de i demokratiets alle mot alle. Samfunnet der man ikke trenger å inngå ordentlige avtaler med hverandre så lenge man kan påvirke regulererne, samfunnet der den enes særinteresse med vold kan styre andres liv.