av
in mandag, juni 11th 2007 Lagret under:
ateisme,
kristendom,
religion,
vitenskap
Den trojanske hesten var en stor, hul trehest de mytologiske grekerne gjemte seg i for å lure seg innenfor Trojas bymurer, hvorpå de hærtok byen. Det samme gjorde de amerikanske kreasjonistene da de skapte begrepet "Intelligent design" for å lure Guds skapelse av universet, Jorda og alt annet tilbake i pensum i det amerikanske skoleverket. Hesten materialiserte seg i første rekke som "evolusjonskritiske" skolebøker og slagordet "Teach the controversy". Til tross for at det ikke var, eller er, noen kontrovers rundt evolusjon og skapelse i de relevante vitenskapelige miljøer.
Jørg Arne Jørgensen og Knut-Willy Sæther benytter seg av en lignende taktikk når de lanserer liksombegrepet "scientisme" for norske lesere i dagens Dagbladet. De synes å mene at den idealistiske, eller religiøse overbevisning bør ha en likestilt rolle med naturvitenskapen når disse to kommer i konflikt. De amerikanske fundamentalistene gikk fra å hevde en løs påstand til å kamuflere sin løse påstand som vitenskaptil å forsøke å trekke naturvitenskapen ned på samme kredibilitetsløse nivå som kreasjonismen. Det er nøyaktig det samme forfatterne forsøker å gjøre med sin påstand om at religionen bør være likestilt med naturvitenskapen.
En slik påstand blir av et hvert rasjonelt menneske avvist som det reneste sludder. En kan komme med så mange religiøse påstander en bare vil, hvis de viser seg å ikke holde stikk når de møter den erkjennbare virkelighet i et veikryss er det direkte irrasjonelt å holde fast ved sin opprinnelige påstand. Når en 1.400 år gammel religiøs bok viser seg å ta feil er det intellektuelt uærlig å forsøke å snike seg unna slik forfatterne gjør i sitt innlegg. En hver påstand om at en guddom har en direkte påvirkningskraft på den erkjennbare virkelighet kan testes, til og med på den religiøses premisser. Om den ikke kan testes har den ingen påvirkning på den erkjennbare virkelighet, har den ingen påvirkning på den erkjennbare virkelighet er påstanden feilaktig, død og maktesløs. I et slikt tilfelle vil den religiøse teksten hvor påstanden forekommer lide samme skjebne i den grad dens tilhengere mener at den er ufeilbarlig, evig og foranderlig.
Det eneste som gjenstår for den som kommer med påstanden da er å diskreditere vitenskapen. Metoden som sørger for at de samme religiøse kan fly verden rundt i blikkbokser uten å dø, metoden som sørger for at husene deres tåler de belastningene man har beregnet at de vil tåle, metoden som sørger for å gjenopplive dem og holde dem i live om de skulle bli utsatt for akutt og livstruende sykdom holder plutselig ikke lenger. På magisk vis mener de at den erkjennbare virkelighet inneholder elementer som ikke kan erfares, og derfor ikke testes, men fortsatt erfares.
Richard Dawkins og Christopher Hitchens har kommet til den erkjennelse at de religiøses påstander er døde og maktesløse nettopp fordi deres påstander ikke holder stikk når de utsettes for den mest presise og velprøvde metoden vi har for å verifisere og falsifere hypoteser; den vitenskapelige metode. I stedet for å lyve for seg selv og andre konkluderer de med at de religiøse skrifter tar feil og dermed ikke har noen kredibilitet. Når et ufeilbarlig, evig og uforanderlig skrift tar feil, da er ingen deler av skriftet gyldig lenger. Og guden skriftet hevder at eksisterer eksisterer altså ikke om det ikke kan framlegges noe annet bevis for det.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
